all I see are dark eyes

Dark Eyes - Calexico/Iron & Wine

Jeg trodde virkelig ikke at det kom til å skje meg, men nå har det altså skjedd. Jeg er hardt rammet av den såkalte høstdepresjonen, og det er veldig frusterende. Det er vanskelig å fungere ordentlig når det eneste jeg har lyst til er å ligge under dyna i fosterstilling og bare sove til det hele går over. Det er vanskelig å stå opp om morgenen, og jeg har konsentrasjonsvansker når jeg prøver å lese pensum. Det verste er at jeg tar meg nær av absolutt alt, og blir dritlei meg hele tiden. Jeg er porselensdukke til vanlig, nå er jeg faen meg skjørere enn det.

Det begynte for et par uker siden, men det var først i dag jeg fikk satt en "diagnose" på meg selv. Leste en artikkel på nettet, og alle symptomene på høstdepresjon passet. Det er godt å vite at det er veldig vanlig å oppleve dette, da er jeg i det minste ikke alene om det. Håper det går over, stakkars Einar sier jeg bare. Hormonbomba Kristin (eller noe). Er det noen av dere lesere (lol, lesere...) som opplever det samme?

Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg blogger om dette, men av en eller annen grunn er det godt å skrive det ned og publisere det. Sånn er det, og det er fint at folk vet om det. Man må vel få lov til å deppe litt innimellom, selv om man ikke har noen spesiell grunn til det. Og jeg skal ikke sutre så mye på bloggen, ai pjåmiss. Det bare må til akkurat nå.

Dette bildet får vel alle til å smile litt? Hælledussan!