KaffekaffekaffeLESEkaffekaffe.

I morgen har jeg eksamen i Global Engelsk. Om 21 timer er jeg ferdig med min første eksamen på universitetsnivå (hørtes ikke det flott ut?). Etter det er det bare å hive seg i lesinga igjen, siden jeg har tre eksamener til som jeg ikke har rukket å lese til enda. De neste åtte dagene kommer til å bli et brennende helvete, ingen tvil om det. Jeg prøver å trøste meg selv med at "det er bare eksamen", og at "det er ikke krise om jeg stryker, da tar jeg det bare opp igjen til våren". Det hjelper litt. Det som derimot ikke hjelper, er at nedlastingsprogrammet mitt er klikkers, og jeg trenger virkelig den topp 100-lista med julesanger jeg prøver å få lastet ned. Yndlingsjulecd'en min er hjemme på Kolvereid, så den får jeg ikke hørt på før den 12. desember. Verden er grusom.

I morgen skal jeg og Sindre se på The Julekalender og Jul i Blåfjell sammen, mens vi drikker julebrus og spiser pepperkaker. Torgeir sier han ikke har noe spesielt forhold til julekalendere, han er kjedelig. Skal nok tvinge ham til å se tv sammen med oss likevel. Det er mange år siden jeg har vært så opptatt av jula som jeg er i år. Tror det har noe med at jeg ikke bor hjemme nå, og tanken på å komme hjem til Kolvereid og slappe av med julebaking og vasking og julesanger og familiekos gjør at lykkerusen strømmer gjennom meg. Jeg gleder meg så innmari til klokka ett den 8. desember, da er jeg ferdig med eksamen og skal dra rett ned til byen og kjøpe julegaver. Det at jeg gleder meg sånn til jul, overskygger det faktum at jeg egentlig er stressa. Hvor herlig er ikke dét?

Nå er jeg nødt til å lese videre. Har lest altfor lite, og likevel føler jeg meg ikke superstressa. Noe jeg kanskje burde ha vært. Nedlastingen funka likevel, forresten, så nå har jeg 100 julesanger å høre på. Wehu!

Wish me luck.

omgomgomgomg

"in the midst of everything else that has happened lately, tom, travis, and i have all spoken together. first through a number of phone calls, and then a couple of weeks ago we all hung out for a few hours. they’ve all been great, very positive conversations. we’re just reconnecting as friends after four years of not talking. it’s a good thing. obviously the first question for a lot of people will be “does this mean a blink-182 reunion?” the answer is none of us know. we haven’t talked about it at all. right now it’s just good for the three of us to see one another, reconnect, and let the past be the past. the events of the past two months supersede everything that happened before. life is too short." (Kilde)

Dette har jeg kopiert fra Mark Hoppus sin blogg. Jeg tror jeg tisser på meg. Bare det at de snakker sammen igjen gjør meg ufattelig glad, og hvis det blir gjenforening, da... DA! Når eksamenstida er over skal jeg sette meg ned og se alle blink-dvd'ene mine om og om igjen. Også skal jeg gjennomføre planen min om å tatovere 182 et eller annet sted på kroppen min. Definitely.


Hvis jeg hadde orket å koble til den eksterne harddisken min skulle jeg lagt ut noen gamle bilder som viser hvor stor fan jeg er og har vært. Klokka er tre på natta så det gidder jeg ikke akkurat nå.

DETTE ER SÅ SINNSYKT EPIC!

Klæbbings

Sånn bare for å oppdatere litt: Jeg er forhåpentligvis ferdig med alt av oppgaver, hvis jeg får dem godkjent. Eksamensstresset er i gang, og jeg burde egentlig lese global engelsk akkurat nå. Jeg har fire eksamener fra 1. til 8. desember, og så har jeg juleferie (æddabædda!). Tirsdag 4. november var jeg på Madrugadakonsert, og det var veldig, veldig bra. Må ærlig innrømme at jeg ble temmelig rørt da de dedikerte en sang til Robert Burås.

Om ikke så alt for lenge har jeg og Torgeir vært sammen i to år. Han begynte i klassen vår det andre året på videregående, og jeg ble nok litt betatt. Jeg hadde knallrødt hår, gikk i svarte klær, hadde piercing i leppa (som jeg fortsatt har), og var skikkelig tøff. Jeg måtte for all del ikke virke teit foran ham. Likevel, den første gangen jeg kom i kontakt med ham, holdt jeg på å løpe på ham i døra. Jeg ble dritskremt, og prøvde febrilsk å komme på noe kult å si: "ÆÆÆOI! Eh... hehe".

-_-

Neste gang jeg kom i kontakt med ham, var under et av disse flaue MOT-møtene, under en lek. Vi måtte gå og klemme hverandre, og Torgeir kom bort for å gi meg en klem. Jeg ble litt mo i knærne, men jeg klarte ikke å gi ham en klem. Derimot presterte jeg å rope "du har ei flue i ansiktet!", siden det var noe svart på kinnet hans. "Æ har operert bort ein durt" sa Torgeir, så dumt på meg og gikk videre. Jeg kunne dødd...

Selv om jeg gjorde en del pinlige ting, klarte jeg altså å kapre Torgeir. Man er ikke fortapt selv om man er en diger klæbb.