Tanker

Fascination Street - The Cure

Jeg ligger i senga mi, aleine. Litt småfull, og jeg hører på The Cure. Jeg tror at jeg er over høstdepresjonen, men nå har pms'en slått inn for fullt. Jeg er glad og litt trist samtidig, det går opp og det går ned. Akkurat nå går det likevel mest opp. Jeg gleder meg til jul, jeg gleder meg til å komme hjem til familien, og jeg gleder meg til å se igjen Einar når jeg reiser til han i romjula. Om to uker har jeg første eksamen, og merkelig nok er jeg ikke stressa. Tida går så utrolig fort, og plutselig er det jul, og plutselig er jula over. Plutselig er det sommer igjen.

I dag kjøpte jeg sånne små juletrelys som jeg skal henge opp på veggen min i morra, og jeg gleder meg som en unge. Det er utrolig lite som skal til for å glede meg. Nå som det er så mørkt ute er det vanvittig koselig med små lys på veggen, det gir meg faktisk et snev av lykkefølelse. Det er rart det der. Det snør i Trondheim for tida, nå nettopp snødde det skikkelig. Jeg ble lykkelig over å se at det er meldt minusgrader de neste dagene, da legger snøen seg litt. Da er det litt lyst ute, jeg slipper det oppslukende mørket. Det hjelper.

Jeg har verdens beste samboer, hun er virkelig verdens herligste. Selv om vi ikke er så mye sammen når vi er hjemme, så er det godt å vite at hun sitter i sofaen sin på den andre siden av veggen, og at det bare er å gå inn til henne og småprate litt. Det gjør meg glad. Jeg sover aleine disse dagene, noe jeg absolutt ikke er vant til. Jeg har sovet sammen med Einar omtrent hver natt siden januar, og jeg er bortskjemt. Det er godt å skjønne at det går bra å sove aleine, jeg får ikke nødvendigvis mareritt selv om jeg sover aleine. Og om jeg skulle få mareritt, er det bare å legge seg i senga til Ida. Om jeg skulle få mareritt, er det bare å ringe til Einar. Det hjelper.

Jeg føler meg så svak, samtidig så sterk. Det er rart det der. Jeg klarer meg. Selv om eksamen ligger i bakhodet hele tida, selv om marerittene vekker meg om natta, selv om jeg er overempatisk og tar meg altfor nær av andres ulykke. Jeg klarer meg. Jeg tror jeg er litt sterk, selv om jeg er svak. Det hjelper.

ab imo pectore

Alice (Underground) - Avril Lavigne

I dag har faktisk vært en fin dag. Nå for tida har jeg flere dårlige dager enn fine, så jeg nyter virkelig de få fine dagene jeg har. Kom meg opp tidlig, dro på forelesning, og trente i halvannen time. Herlig! Håper det blir sånn i morgen også, da kommer jeg til å hoppe i taket av glede. Har funnet ut at det hjelper å stå opp i ordentlig tid og gjøre noe, selv om man har mest lyst til å sove lenge. Blir litt smålykkelig av å trene også, kjenner jeg. Det gjelder å fokuserer på de positive tingene! Som for eksempel at jeg har verdens beste kjæreste - har jeg egentlig vist dere det nydelige smykket jeg fikk av ham for ei stund siden? Ikke det nei? Da skal dere få se det nå!



I love it! Tenkte bare jeg skulle vise det fram. Klar - ferdig - sikle!

all I see are dark eyes

Dark Eyes - Calexico/Iron & Wine

Jeg trodde virkelig ikke at det kom til å skje meg, men nå har det altså skjedd. Jeg er hardt rammet av den såkalte høstdepresjonen, og det er veldig frusterende. Det er vanskelig å fungere ordentlig når det eneste jeg har lyst til er å ligge under dyna i fosterstilling og bare sove til det hele går over. Det er vanskelig å stå opp om morgenen, og jeg har konsentrasjonsvansker når jeg prøver å lese pensum. Det verste er at jeg tar meg nær av absolutt alt, og blir dritlei meg hele tiden. Jeg er porselensdukke til vanlig, nå er jeg faen meg skjørere enn det.

Det begynte for et par uker siden, men det var først i dag jeg fikk satt en "diagnose" på meg selv. Leste en artikkel på nettet, og alle symptomene på høstdepresjon passet. Det er godt å vite at det er veldig vanlig å oppleve dette, da er jeg i det minste ikke alene om det. Håper det går over, stakkars Einar sier jeg bare. Hormonbomba Kristin (eller noe). Er det noen av dere lesere (lol, lesere...) som opplever det samme?

Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg blogger om dette, men av en eller annen grunn er det godt å skrive det ned og publisere det. Sånn er det, og det er fint at folk vet om det. Man må vel få lov til å deppe litt innimellom, selv om man ikke har noen spesiell grunn til det. Og jeg skal ikke sutre så mye på bloggen, ai pjåmiss. Det bare må til akkurat nå.

Dette bildet får vel alle til å smile litt? Hælledussan!