Er det'kke deilig å ha noen å hate, føles det'kke godt å ha noen å hate?

Noen Å Hate - Raga Rockers

I dag er jeg jævlig stolt over meg selv. Jeg dro på trening med Marianne, og hadde ingen forventninger om å klare meg så veldig lenge på tredemølla. Det endte med at jeg var på tredemølla i en hel time, noe jeg ikke har klart før. Og bare for å briefe pittelitt - først gikk jeg raskt i fem minutter, så jogget jeg (av og til litt raskere) i 25 minutter, deretter gikk jeg raskt i oppoverbakke i 15 minutter, så jogget jeg i ti nye minutter, og til slutt roet jeg ned med rolig gange i fem minutter. STOLT! Det verste er at der og da følte jeg at jeg kunne holdt på lenger hvis jeg hadde hatt tid - noe jeg er glad for at jeg ikke gjorde nå som jeg kjenner hvor sliten kroppen min er. En hel time, dere!

Det er for meg som for mange andre, at musikk mens man trener gjør at man klarer å presse seg selv litt mer. Man hører ikke at man puster og peser som en stranda hval, og glemmer seg bort i musikken. Jeg liker godt å høre på litt rask sinnamusikk når jeg løper. Det får frem det lille jeg har av aggresjon i meg, og gjør at jeg klarer å presse meg selv enda litt mer. På videregående var jeg i ganske god form, og det hadde nok litt med at jeg trente for å få ut aggresjon. Jeg var nemlig ei sint, lita jente som tenkte på teite gutter og lærere og voksne generelt mens jeg trente, samtidig som jeg hørte på sinnamusikken min, og DÆIM, som jeg løp! Nesten så jeg savner å være så sinna som jeg var, nå er jeg så tilfreds at jeg som oftest bare trasker på tredemølla. Men det hender seg at jeg får fram litt av det gamle sinnet når jeg hører på noen av sinnasangene mine, for eksempel "Noen Å Hate" av Raga Rockers og "Anthem Part Two" av blink-182. Eventuelt "Don't Give Up" med Noisettes. I like!

Nå som jeg har kommet meg i gang med trening på mandag, så ser jeg ingen grunn til at jeg ikke skal få til trening minst et par ganger til i løpet av uka. Jeg er i gang, og jeg fikk en pangstart. Jævlig deilig.